Forventningene til president Donald Trumps lenge annonserte forslag til løsning på den arabisk-israelske konflikten er voksende, og det går knapt en dag uten at denne planen, som ingen ennå har sett, blir gjenstand for spekulative kommentarer og analyser i internasjonale medier.  Det eneste som er lekket fra Washington er vage utsagn om at ingen av partene kommer til å like eller mislike planen, og at det vil kreves smertefulle kompromisser.
Dette minner sterkt om de beskrivelsene vi allerede har sett de siste 25 årene av alle de fredsplanene som har vært foreslått, enten fra partene selv eller fra mer eller mindre velmenende naboer og internasjonale aktører, inkludert USA, Europa, Saudi Arabia og Norge.  De har alle hatt den haken ved seg at konsekvensene for den ene eller begge av partene skaper smerte som det ikke finnes lindrende medisin for. 
Resultatet av dette er blitt at utsikten til en avtale om ekte fred i dag synes langt fjernere enn noen gang.  Der er ingen fredsprosess, bare en krangel som henger fast i en bunnløs og endeløs hengemyr av interessekamp som dreier seg om tekniske detaljer så som: Hvor skal grenser gå?  Hvor skal mennesker bo?  Hvor skal hovedsteder ligge?  Hvor skal ambassader ligge?  Hvem skal ha militær makt?  Hvem skal forvalte hellige steder?  Hvem skal utstede byggetillatelser?  Hvem skal akseptere forhåndsbetingelser?  Det er ikke på dette nivå man skaper mellomfolkelig fred.  Fred kan det bli når mennesker ikke lenger vil ha krig.  Da blir også disse trivielle stridsspørsmålene mye lettere å finne en løsning på.
Det spesielle i denne saken er at alle disse konflikt-temaene som mediene daglig er fulle av, og mange flere til, har partene allerede avtalt å forhandle om å løse i minnelighet.  Det er slike ting Oslo-avtalene dreier seg om, især Oslo 2-avtalen.  Der gjorde man seg enig om at partene innen et år skulle igangsette forhandlinger om alle de tekniske detaljene som til slutt skulle gjøre det mulig for to folk å leve side om side i fred og sikkerhet.  Det ble bare ikke slik.  De smertefulle kompromissene ble for smertefulle fordi en slik «fredsslutning» mellom partene i realiteten ville bety avslutningen av en krig hvor det ikke er utpekt en seierherre, og hvor derfor ingen vil innrømme at de har tapt. 
Kriger er noe man vinner eller taper. – ikke noe man bare slutter med og så later som om ingenting har skjedd.  Det ligger ikke til de krigførendes mentalitet å forlate en slagmark hvor man ennå ikke har tapt slaget.  Derfor fortsetter krigen.  Derfor oppnår ikke ledelsen den kontroll over rekkene som lar den velge en politisk kompromissfred. 
Den prøyssiske militærstrategen Carl von Clausewitz sa det slik i sin avhandling «Om krigen:» «Krig er … bruk av makt for å tvinge vår fiende til å gjøre som vi vil.»  Her snakkes det ikke om hvorvidt fienden kommer til å like vilkårene, eller hvilke «smertefulle kompromisser» som er nødvendige.  Hvorfor er da dette blitt tema når det gjelder avslutningen av den arabisk-israelske krigen?
Svaret er enkelt.  Krigen er ikke ferdig utkjempet, – fienden er ikke slått.  Det man forsøker å få i stand gjennom Oslo-avtaler og «fredsprosesser» er ikke fred, men en våpenhvile i en krig hvor ingen av partene vil gi seg.  Det er mulig å få til en våpenhvile, men da må man begynne med å anerkjenne motparten som krigførende makt og innse at krigen kan blusse opp igjen.
Den fatale feilen med Oslo-avtalene var at de gjenopprettet PLO som krigførende makt etter at organisasjonen var nedkjempet på slagmarken og hadde tapt krigen.  De politiske, taktiske, strategiske, territorielle og finansielle mulighetene dette i ettertid har gitt PLO til å videreføre krigen på sine premisser, har organisasjonen ikke latt gå fra seg.  Det PLO ser for seg, og i klartekst uttaler som sitt mål i denne fortsettelseskrigen som den ble invitert med på i Oslo-avtalene, er akkurat det samme som Israelerne så for seg da de slo araberne på slagmarken: Å vinne krigen og påtvinge fienden sin vilje.
Derfor er spørsmålet i dag ikke hvem som vil «like» eller «mislike» konsekvensene av de feilgrep som er gjort, men hvem som vil erkjenne feilene og rette dem opp igjen.  Det er ikke et «smertefullt kompromiss» mellom seier og nederlag som vil bringe denne krigen til opphør, men en fullstendig og kompromissløs avslutning av krigen hvor den tapende part med makt tvinges til å gjøre som vinneren vil. 
Denne realpolitiske erkjennelsen mangler i dag både hos partene i den arabisk-israelske konflikten og hos de mange «fredsmeklerne» som har blandet seg inn i den, inkludert norske myndigheter.  Derfor vil krigen og den terroren som kjennetegner den fortsette, uansett hva Donald Trump kommer opp med av nye fredsforslag.  Eksperimentet med Oslo-avtalene var velment og mye kan fremdeles bygges på det, men som realpolitisk fredsparadigme var det misforstått og mislykket.  Oslo-krigen har kostet mange tusen menneskeliv de siste 25 år.  Vi ser dessverre for oss nye tiår med blodsutgytelser inntil araberne en gang i fremtiden til gavn for sitt eget beste gir opp og avslutter krigen mot den jødiske staten.

Source: Artikler publisert på nettsidene til Senter mot antisemittisme