Mens norske medier mest har vært opptatt av politikernes privatliv, har det skjedd utvikling i konfliktene i Midtøsten.  Den 14. januar markerte man i Tunisia 7-årsminnet for den oppstanden som mediene og «ekspertene» valgte å kalle «Den arabiske våren.»  De var den gang  sikre på at de var vitne til en revolusjonær flodbølge med krav om frihet og demokrati i den arabiske verden.  Journalistene oppfattet ikke at det var de stigende brødprisene man demonstrerte mot.  Nå har folket samlet seg i gatene på ny og av samme grunn.  Levekårene for araberne har gått fra vondt til verre. 
Behovet for nødhjelp er voksende i de fleste arabiske land og det vil fortsatt øke.  Det paradokset ingen av bistandsorganisasjonene snakker om er at flere av disse landene fra naturens side er bedre utrustet enn Norge.  Araberne lider under en selvpåført nød som ikke lar seg fjerne ved hjelp av vestlig økonomisk bistand.  Tvert om, pengebistand til slike regimer er en del av problemet som passiviserer og korrumperer og derved forlenger nøden.  Bistandsindustrien i dette området bør avvikles før den gjør mer skade.  Det finnes mange land i den tredje verden som kan gjøre seg god nytte av norsk utviklingshjelp, men araberlandene er dessverre ikke blant dem.
Frihet og demokrati står ikke på folks dagsorden i noen del av den arabiske verden.  Det hjelper ikke hvor oppfinnsomme og velmenende politikere og journalister i Vesten er når det gjelder å tillegge arabiske potentater europeiske verdier, politiske målsettinger, etikk og samfunnsansvar: Hele Midtøsten domineres av en endeløs vrimmel av koalisjoner av tungt bevæpnede folkestammer, klaner, familier, militser og terrororganisasjoner, hvorav ingen har allmenn frihet og demokrati for folket som målsetting, og ingen viser annet enn forakt for Vestens samfunnsform, verdier og tenkemåte.  Men hos oss er virkelighetsforståelsen annerledes. 
Vår forestilling om «folk flest» finnes ikke der.  Det som kommer nærmest er begrepet «ummah» som betegner det islamske folkehavet generelt, men som ikke påkalles av andre enn islamske jihadister når de trenger påskudd for et dødbringende angrep på sine påståtte fiender.  I dette perspektivet blir det lettere å forstå hvor absurd det var av de gamle kolonimaktene å opprette «stater» i dette demografiske kaoset hvor grenser ble streket opp på kryss og tvers for å ivareta kolonimakters interesser, uten hensyn til etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet for de stammefolkene som havnet i den ene eller annen «stat.»
Det jødiske folk utgjør imidlertid en nasjonal enhet som er i stand til å ivareta felles interesser innenfor en nasjonalstats anerkjente grenser.  På tross av årtusener med forfølgelse og landflyktighet har dette folket greid å holde fast ved sitt kulturelle og religiøse særtrekk og sin tilhørighet til Landet Israel hvor de har sine røtter som urfolk.  Landet Israel ligger som en oase i den arabiske ørkenen.  Her dyrkes både frihet og et levende demokrati i sterk kontrast til omgivelsene.  En av konfliktene i Midtøsten som også Norge har engasjert seg i dreier seg om hvorvidt dette folket bør ha eksistensberettigelse.  Mange forsøk har vært gjort på å utslette jødene og nasjonalstaten deres, og den striden er ikke over.
Forleden ble Israel gjort til gjenstand for et uhemmet raseriutbrudd fra den palestinske president Abbas.  Det skyldtes hva han og en av hans rådgivere på en reise til Saudi Arabia fikk høre av rykter om president Trumps ideer om en fredsløsning mellom PLO og israelerne.  Ingen av de ideene som fikk Abbas til å gå fra konseptene var fremmede for dem som har fulgt med i forhandlingene omkring Oslo-avtalene.  Det nye i situasjonen er at USAs president nå har bestemt seg for å ta inngåtte avtaler på ordet, skjære igjennom og få avtalene satt ut i livet.  Han vil ikke finne seg i at den palestinske part ikke leverer på de løftene de har gitt, men i stedet belønnes for å fremme vold og terrorisme. 
Truslene fra Abbas, hans fornektelse av Holocaust og påstandene om at jødene ikke har historisk tilknytning til landet, er det knapt noen som lenger tar alvorlig.  Han kan stelle i stand mer voldelighet og terrorisme, men slike angrep vil ikke kunne pågå lenge.  Det er grenser for hvor langt ned i sosial elendighet Abbas kan drive palestinerne før de reagerer mot ham, – de vet godt hvor mye bedre de hadde det økonomisk da Israel styrte området.  Abbas har passert 82 og holder seg ved makten ved hjelp av korrupsjon, penger og våpenmakt.  Hans demokratiske mandat utløp i 2009.  Han kan holde det gående en stund ved hjelp av religiøs retorikk og trusler, men ikke svært lenge.  Det er derfor bare et spørsmål om tid før hans PLO-regime blir avviklet i den formen det har.  Om det skjer i en intern maktkamp eller i et åpent blodbad, noe som ikke er usannsynlig, vil det likevel åpne en mulighet for mer realistiske forhandlinger med Israel enn Abbas har forutsetninger for å lede.
I denne situasjonen har den norske regjering engasjert seg i et nytt forsøk på fredsmekling.  Vi vet ikke hvor realistisk man i Utenriksdepartementet tenker omkring fred i overskuelig fremtid, men vi er kanskje nødt til å holde maska for ikke å avsløre for all verden hvor naive denne og foregående regjeringer har vært i sine fredsbestrebelser som mest av alt har hatt karakter av palestinsk pengeutpressing.
Vi vet ikke hvilke underhåndssignaler utenriksministeren fikk under sitt besøk i Washington nylig, men hun bør ta til seg tegnene på at USA nå mener alvor med sin politikk.  Fra Erna Solbergs nye regjering hører vi signaler om at man kanskje er villig til å se mer realistisk på den norske støttepolitikken til palestinerne.  Det vil i så fall være et bidrag til å etablere et mer realpolitisk orientert forhandlingsklima i Midtøsten hvor vi altfor lenge har latt oss villede av unnvikende snakk og skjulte særinteresser.  Her ligger det en nøkkel til mulig suksess.
Fredsprosessen som også kalles Oslo-krigen, har krevd tusentalls menneskeliv.  Dette uverdige spillet må Norge trekke seg ut av i erkjennelse av at forsøket var mislykket.  Vi må nå kreve motytelser for bistanden i form av dokumentert forhandlingsvilje og samfunnsøkonomisk resultatorientering, eller vi må avslutte denne veldedigheten som hittil bare har bidratt til å forlenge og fordype konflikten.  Har den nye utviklingsministeren mot til å innrømme at hver milliard vi har gitt til dette regimet har kostet menneskeliv og økt terrorfaren?

Source: Artikler publisert på nettsidene til Senter mot antisemittisme